Jerrys o-nerding

Hvis noen i vår hadde sagt til meg at et sørafrikansk støyverktøy skulle få betydning for o-sesongen 2010, hadde jeg helt sikkert bedt dem ta en gulrot. Sør-Afrika er ikke kjent for sine tilskudd til orientering.

Det er ikke jeg kjent for heller. Og ekstra traurig har sesongen 2010 vært for gamle Jerry. Med én økt pr. egenmelding i hele vinter har jeg nå et O2-opptak lavere enn skonummeret, og sesongdebuten har hittil vært utsatt til etter sankthans.

Inntil i dag.

Nå har nemlig fotball-vms mest forhatte ingrediens, vuvuzelaen, inntatt Oslo med sin skrekkinngytende flysirenelyd.

Og da forsvinner mitt verste argument mot å delta i o-løp. I likhet med svært mange avdanka sportsfolk har jeg nemlig i år vært offer for min egen forfengelighet.

Jeg har ikke villet at andre skulle høre hvordan jeg puster som at jeg har hjertesvikt, selv om jeg bare vralter av gårde i et måtelig mosjonstempo.

Nå har altså fotballen funnet løsningen for meg. Jeg må bare finne ut hvor jeg kan anskaffe en vuvuzela. Det antar jeg skal gå greit, derfor har jeg allerede etteranmeldt meg til morgendagens klubbmesterskap.

Der akter jeg å finne noen supportere som kan bruke blåseinstrumentet for alt det er verdt. Det innebærer også å skylde på larmen når noen spør meg hvorfor det har gått så dårlig. Det har blitt mote i mediehysteriet vm. Tenk hvis samme lydnivå inntar norsk orientering!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kan være enig i at det er altfor mange gamle, gretne gubber og slitne røyer i norsk orientering.

Jeg er likevel tvilende til foryngelsesmetoden som Konnerud IL tydeligvis har tenkt ut.

7. mars inviterer de til uoffisielt NM i innendørs-O i Drammensbadet. I innbydelsen til det som forhåpentligvis blir årets mest patetiske arrangement, står det at deltakere i 13-16-klassene må være svømmedyktige. Men det er ikke noe krav at eldre deltakere kan svømme!

Gamlinger står altså helt fritt til selv å drukne i dette “mesterskapet” – som ikke hadde vært så besynderlig infantilt hvis det ikke var for at løpsleder for det “uoffisielle NM-et”, Isa Heggedal, også er landslagstrener i forbundet. Og da burde det vel ha ringt en eller annen bjelle et eller annet sted om at et tøyseløp like gjerne kan bli kalt med sitt rette navn.

Orienteringen har allerede mange nok idiotiske Norgesmesterskap (offisielle sådan) som det er, om de ikke også skal konkurrere med dette sludderet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2009 er mer enn bare året da jeg plutselig ble benevnt som eliteløper på OPN. Det er også året da:

* Anders Nordberg gjorde to seriøse forsøk på å få en ny karriere i Røde Kors (1 og 2).

* Landslagssjefen innrømte at folk som viser stabilitet i toppen er “en vanskelig sak”.

* Det ble en slags sport å klage på NOFs uttak. (1 og 2) Er det en sammenheng mellom dette og vanskelighetene i forrige punkt?

* Daniel Hubmann beviste at beste veivalg ikke alltid lønner seg.

* Jan Schmid bestemte seg for å gi Anette Sagen en ny konkurrent.

* Det endelig kom et o-kart over mitt kjære, gamle hjemterreng Marum uten grønt.

* En HSK-løper endelig beviste at det går an å løpe for klubben uten å se ut som et sponsorjuletre.

* Myrslukeren Olav Lundanes beviste at tuegampebein går fort også i parkterreng (eller er han bare veldig redd for ville dyr?

* Trusler ble en del av o-hverdagen da Tergefanten Ludvigsen ble rådet til å passe seg for å vise seg på o-løp. Fullt fortjent, selvfølgelig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Prisdrysset ble overraskende stort på tidenes første O-jalla, som ble arrangert i Tigerstaden lørdag og en stund utpå søndagen.

Den største overraskelsen var at Matthias Gilgien vant prisen for Årets trener, foran trenerne som faktisk var nominert. Dette skyldes nok at de nominerte utviste sløvsinn og manglende dømmekraft da de uteble fra den høytidelige jallaen.

Jaggu vant jeg ikke pris selv også, for årets o-skribent. Hurra!! På den måten fikk jeg gleden av å sprute champis utover hele festlokalet, og å vaske opp seig champagnemasse fra gulvet i dag.

Ellers er prisvinnerne som følger:

Maren Kaarby vant prisen for årets mediaprofil. Her gratuleres hun av utdeler Emma Green (t.h.)

Årets medieprofil: Maren Kaarby.

Som et av medlemmene i “Kjelsås avdanka” la  Maren lagt et så godt barmarksgrunnlag i høst at hun ble kåret til dagens birkebeiner av treningsmagasinet.

Årets tur-o-utøver: Tomas Krajca. Endte på sykehus etter forsøk på å ta inn poster i Fagervannsalpene. Var nær ved å ta hovedpulsåra, men maktet såvidt å ta seg til veien der han ble oppdaget og kjørt til sykehus. Dagen etter var han på Kikuttoppen for å ta inn resten av postene – med en to kilos bandasje på armen.

Årets framgang: Ivar Haugen. Kom sterkt tilbake med sjetteplass i orienteringsmesterskapet for psykotiske, også kalt NM ultralang, kort tid etter at han brakk nakken.

Den utenomutenomsportslige stafetten i forkant av selve jallaen, Leversprekken, ble vunnet av Slevik IL foran Tre Kronor. Ingeborg Landstad vant stafettens spesialpris.

Slevik IL delte også ut tre høyst overraskende priser, men har mangler skriftlig dokumentasjon så jeg sette min lit til en heller tynnslitt hukommelse: Maren Kaarby vant en slags rekrutteringspris av en uviss grunn, Jostein Andersen vant en annen pris av andre grunner, mens jeg fikk anledning til å spyle ned flere gjester med champagneflaska da jeg fikk en svært gjev Slevik-pris som jeg regner med at noen enten brant opp eller får stor glede av.

Noe sier meg at O-jalla har kommet for å bli – i hvert fall en gang til!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nominasjonene til O-Norges gjeveste priser er klare. De ligger ute på hjemmesida til O-jalla, men for de som heller vil følge en link direkte til påmeldinga, offentliggjør jeg lista over de nominerte her.

* Årets trener:

Torben Christian Wendler, Kenneth Buch, Mikkel Mogens Lund og Anne Margrethe Hausken.

* Årets o-skribent:

Geir Nilsen, Hans Langer, Legstrongs, Naked Aas Boys, Jon Pedersen, Gjermund Jerry Glesnes og Anne Margrethe Hausken.

* Årets medieprofil:

Kristian Ruud og Johanna Ring, Maren Kaarby og Anne Margrethe Hausken.

* Årets tur-o-utøver:

Marianne Andersen, Jan Tore Tvileren Ludvigsen, Anne Margrethe Hausken og Tomas Krajca.

* Årets framgang:

Ivar Haugen, Sissel Nicole Ragvin og Rune Rystad, Anders Berntsen Øksenholt og Anne Margrethe Hausken.

Spenningen er formidabel. Etter at undertegnede fikk beskjed om nominasjonen, har jeg ikke sovet mer enn seks og en halv time. Jeg regner også med at frøken (enn så lenge) Hausken niskriver på talene. Det er ikke bare-bare å gjøre seg bemerket på flere felter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er bare en drøy uke til O-Norges beste priser skal deles ut. Og nei, jeg mener ikke de som skal deles ut i Barteland.

Jeg mener selvfølgelig prisene på sesongavslutningsfesten O-jalla.

Kategoriene er ikke helt klare. Nominasjonene er i hvert fall ikke helt klare. Faktisk er det fortsatt mulig å både foreslå kategorier og nominere kandidater.

Jeg har allerede sørget for at antrekket til O-jalla er i boks. Med litt flaks kommer også den siste armen i posten før festen.

Noen priser er uansett bankers: De drivende dyktige jalla-arrangørene skal dele ut pris til årets blogg, årets trener, årets stafettklubb og årets comeback.

Dermed er det bare å sette igang spekulasjonene. Hvem vil få heder og full blære?

Det er kanskje lettest å peke ut kandidater i trenerkampen.

* Torben Wendler har klart å trene opp Anders B. Øksenholt fra (eh…) Øks til den reneste (eh… igjen) Berntsen, kapabel til å løpe både mange runder rundt Sognsvann, og kvalifisert til NSKs førstelag i de store stafettene.

* Kenneth Buch klarte det kunststykke å ikke bli arrestert for streaking da han løp over Svinesundbrua naken. Prestasjonen blir enda større når vi husker at dette skjedde på et sted kjent for gode karrieremuligheter innen tollvesenet. (Og til alle dere HSK-ere med lesevansker: Akkurat dette er ment som en ærlig hyllest til Kenneth!)

* Martin Schälli er også en klar kandidat etter å ha vist sjenerøst storsinn overfor en av konkurrentklubbenes løpere i sokkelesten.

Hva med de andre?

Har ikke peiling. Men jeg har en personlig favoritt i Naked Aas boyz, som i høst både har brukt Thor Heyerdahl-måten og statistisk analyse for å sjekke ut uetablerte halvsannheter. Med denne farta er det heller ikke lenge før de lyser en fatwa over dem i Sognsveien 73. Jeg sier som Stefan Sundström: “Hå hå ja ja” og fortsett med det!

Og forresten! Husk å melde dere på til festen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det kan hende vi er onde eller kanskje misunnelige. Men jeg tror det bare skyldes at vi var sugne på en fest.

I hvert fall bestemte vi oss for å arrangere Norsk O-jalla – tilfeldigvis (æresord) samtidig med forbundets litt mindre stuerene O-galla – 7. november.

Som alle ekte sesongavslutningsfester begynner vi med utenomutenomsportslige aktiviteter: Stafetten Leversprekken blir uten GPS-tracking og storskjerm, men likevel publikumsvennlig på sine egne premisser.

Men som alle vet: Det er O-jallaen som er høydepunktet. O-jallaen med kjolene, dressene, hattene og duften av kubanske sigarer.

Og selvfølgelig: Prisene. O-jallaen er jo der O-Norge feirer seg selv med et smell!

Nå er nominasjonen åpen, så kom med dine forslag! Hvilke kategorier bør det deles ut pris i? Og hvem bør få prisene.

Fra før er følgende kategorier klare: Årets blogg, årets trener, årets stafettklubb og årets comeback.

Men det er altså fritt fram for å nominere selv. Og å melde seg på! For det er sikkert litt som MTV Awards. Selv prinsen av Monaco kan sitte igjen med pris bare han dukker opp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært en skremmende uke og en halv siden jeg skrev bloggen “Den smale sti for unge o-løpere” om nerdifiseringen av orienteringssatsing.

Skremmende mange har vært enige og støttet meg. Like skremmende få har gitt meg kjeft. Jeg ble til og med oppringt mens jeg satt på t-banen: “Jeg så en blogg du har skrevet,” begynte fyren. “Å helvete, nå kommer det,” tenkte jeg og gruegledet meg.

Men så var han enig med meg, han også.

Den mest gjennomarbeidede protesten mot min brannfyrstikk har kommet fra Mats Nordbrøden og Ivar Lundanes, som skrev en egen blogg i protest (les den, og gjør det her).

Dessverre styrker også den – og spesielt kommentarfeltet under – det som var mitt premiss: At det har bredt seg en misforståelse i O-Norge om at man må dra til Halden eller Kristiansand for virkelig å bli god.

Jeg skal ikke skrive noe mer om de to byene. Forrige gang beskrev jeg dem på en måte som ikke står i NAF-boka, og det fikk debatten til å spore av for enkelte…

Hva jeg mener om Halden er fullstendig uvesentlig. Det som teller, er hva unge o-løpere mener.

Og Samordna opptak forteller at 103.104 av 104.238 søkere hadde et annet førstevalg enn Halden.

Hva valgte så flertallet? Har ikke peiling. Og det er ikke poenget.

Det er et utall ulike grunner til at folk havner der de gjør. Det er sære kjærester, ønsker om en spesiell utdanning, sykdom i familien, deltidsjobben på bensinstasjonen, kondomen som sprakk på feil dag, hvor vennene skal, hvor uvennene skal, odelsretten på gården, drommen om å bo på o-kjøkken, ønsket om å sove i egen seng etter Pete Doherty-konserten 6. desember, eller for den saks skyld: hvor Høiås-hytta ligger.

Alle valgene er like gyldige. De bør i hvert fall være det.

Hvis orientering ikke skal bli det nye ski-o, som min tvilende venn Ludde skriver her, bør ingen av dem føles som en resignasjon overfor drømmen om å få veivalgene sine som kartbilag i den glossy forbundsblekka Veivalg.

De fleste resignerer tidsnok uansett. Altfor tidlig, faktisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Trenerforeningen er bekymret for den manglende bredden i norsk seniororientering. De nakne faktaene er nedslående:

“50 herreløpere klarte å gjennomføre langdistansen under NM 2009,” skrev Frode Balchen og Kenneth Buch på OPN onsdag. Enda mer alarmerende er opplysningen i artikkelen deres fra forrige uke:

“Av de løperne som har vært innom juniorlandslag, løpt jr. VM eller på annen måte representert Norge internasjonalt som junior de siste 4 årene, har 40 % trappet ned sin satsing eller forsvunnet fra orienteringsmiljøet.”

Diagnosen deres virker presis: Norsk orientering mister for mange unge løpere. Og stor bredde er nødvendig for å få topp internasjonale mesterskapsløpere.

Resepten til doktorene Buch & Balchen er jeg mer skeptisk til. For all del, U23-mesterskap kan sikkert være vel og bra. Men jeg tror ikke det er manglende oppmerksomhet fra speaker som får folk til å slutte.

Jeg tror de fleste slutter fordi o-satsingen ikke frister. Og jeg skjønner dem godt.

Orienteringssatsing fortoner seg bare særere og særere – ironisk nok indirekte på grunn av Kenneth Buch.

Det har fått bre seg en misforståelse i O-Norge om at man må dra til Halden eller Kristiansand for virkelig å bli god i orientering. Og med all respekt: Det får orienteringssatsing til å framstå som et fryktelig smalt og sært valg.

Halden er en liten drittby med stort rånermiljø og karrieremuligheter innenfor tollvesenet. Kristiansand er litt større, men ærlig talt: Hvor mange sosialt kompetente, mentalt friske 20-åringer har egentlig lyst til å bo der?

Det frister nok ikke særlig mer når begge klubbene har utviklet seg til enklaver for en assortert samling landslagsløpere fra hele EUs frie arbeidsmarked. Så smalt er “det fantastiske” miljøet i Halden at kun åtte – 8 – løpere stilte i KM i Østfold da det krasjet med VM.  I D21 var deltakerantallet null!

Her er for øvrig bloggen om at HSK og KOK hadde henholdsvis tre og to nordmenn på førstelagene i Jukola.

Kombinert med myten om at de to snøfattige byene er eneste vei til o-himmelen, gir det denne virkeligheten (i kortversjon):

For hver unge, hardtsatsende landslagsfyr som drar til Halden, øker fristelsen til å trappe ned for resten.

For vel kan det friste å løpe VM for Norge. Men verdt fem år med adresse Halden? Neppe.

Kanskje ville situasjonen bli bedre hvis norske o-trenere sluttet å kjempe for sin egen prestisje, og derfor sluttet å late som at en ansatt trener er nødvendig for at løperne skal få fremgang.

I stedet kunne unge løpere få høre at flere veivalg går an:

Du trenger ikke gå med lue om sommeren, du trenger ikke på bo i en flekk på kartet, og opptil flere i omgangskretsen din kan være helt vanlige mennesker.

Du kan bo i en by med kinosaler og flere konsertscener enn bedehus. Du kan bo et sted der andre enn mødre på mammaperm går i gatene klokka 12. Du kan til og med gå på kafé selv, og sitte der hele dagen.

Du må bare trene en tur på kvelden. Eller om morgenen. Eller med lykt om kvelden. Min erfaring er at trening til og med kan være morsomt og sosialt.

Hvis O-Norges 21-23-åringer opplever det samme, vil kanskje litt flere av dem fortsette i noen år til. Så kan de heller flytte til Halden eller Kristiansand når de skal trappe ned til pensjonisttilværelsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har alltid syntes NOFs slagord “vilt, vakkert og rått” har vært teit, med tydelig preg av å være klekket ut i en rus av liksompubertet.

Men så: Midt i oppkjøringen til NM i Sør-Myrelag var det dags for Døpeløpet – en klassiker i Nydalen-sammenheng, og definitivt årets o-høydepunkt sålangt.

Bortsett fra at det utvilsomt er genuint uestetisk, er Døpeløpet i hvert fall vilt og rått – og vått!

Pøs vant Døpeløpet 2009. Men hvorfor ser han så herja ut? FOTO: Kristian Ruud

Men o-idretten handler ikke om å leve opp til slagord. Den handler om sport. Og dette var en svært god oppladning til NM (etter dette blir jo ingen myrer våte og tunge).

I starten var jeg i likhet med 95 prosent av startfeltet midt i tjernet da jeg innså at posen i snora som ble dratt over til motsatt side, ikke inneholdt kartene. Vi var utsatt for en felle. En usedvanlig lavmælt arrangør Simen (kun 94 decibel på dette tidspunktet) sto plutselig leende i nordenden av vannet. Sammen med kartene, selvfølgelig.

Etter en nølende start gikk det sabla bra lenge. Flere av myrene viste seg å holde en mann på drøye 70 kilo, svømmeturene ble ikke altfor lange, og postene satt der de skulle. Ved tredjepost kom jeg attpåtil sammen med veteranen Ludvigsen fra o-ghetto’n.

Mine veivalg i Døpeløpet 2009. Tilfeldighetsprinsippet for veivalgstegning er valgt der hvor to kartbiter overlapper.

Jeg kan ikke legge skylda på ham. Men faktum er at det gikk langt verre med en gang vi forlot det håndtegnede kartet over Nakenland til fordel for kartet Sognsvann Øst. Jeg hadde ingen flyt overhodet. Ingenting stemte. Ludvigsen så rådvill ut han også. Da kom jeg på å bruke det hemmelige våpenet rutine. “Vi gamle hasar finner postene uansett,” tenkte jeg. Og ganske riktig dukket den opp. Og neste post var allerede synlig.

Det jeg på dette tidspunkt ikke visste, var hvorfor jeg ikke fikk kartet til å stemme: 13-16-snikene i arrrangørkomiteen hadde speilvendt kartet fra 4. til 5. post!

Dermed ble ikke situasjonen bedre av at jeg valgte å mentaloverføre også 7. strekket til dette kartet – i stedet for å løpe på ren måfå inn på det eksemplarisk håndtegna kartet over Nakenland…

Ved hjelp av kreativ kartforståelse og en noe mindre retningsvill nabo Ludvigsen klarte jeg likevel å karre meg oppover til Svartkulp. Men der benyttet jeg det speilvendte kartet til å bomme grovt – mens Ludvigsen gikk rett i posten!!

At jeg deretter holdt meg til fargeblyanttrykk og effektiv brystsvøm over Sognsvann, hjalp ingenting. Ludvigsen slo meg. Og jeg ble stående bom i sistepostmyra i en evighet fordi jeg kom i skade for å ryke snora som stifteklemma hang i.

Ludvigsen kjemper i myra, vel vitende om at Jerry kommer halsende like bak, med antiantilopesteg i myrene. FOTO: Kristian Ruud

Uansett: Jeg har i hvert fall konstatert én ting: De aller, aller fleste farlige myrer er helt ufarlige. De er bare våte, sølete og tunge. Men selv flytemyrene midt ute på Svartkulp/Nakenvann holdt en mann.

Resultater og flere bilder finner du her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende